Betalingsmåter i utvikling

I Norge var vi tidlige med å ta i bruk kortbetaling både i butikker, restauranter, kino/teater og på bensinstasjoner. Siden 2001 er kontantandelen av betalingsmidlene nesten halvert her i landet. Sammen med Island ligger vi på verdenstoppen i kort- og nettbetaling. Det har dermed blitt helt normalt å ikke ha kontanter i lommeboken lenger, man bruker kortet til det meste, også til småbeløp. Dette har ført til at man som forbruker har en annen forventning til betalingstjenester, man forventer at det er bare et tastetrykk unna å betale, enten det er til banken, butikken, kiosken eller venner.

Jeg skrev i fjor en oppgave sammen med 2 andre medstudenter fra Strategisk forretningsutvikling og Innovasjon – BI, der vi vurderte en ny betalingsmåte for småbetalinger mellom, i første omgang, venner/privatpersoner, ved bruk av mobiltelefon. Et innovativt og godt konsept vil jeg mene, og jeg håper snart å få se tjenesten i bruk. I denne forbindelse foretok vi en konkurrentanalyse, det er veldig mange aktører i betalingsformidlingsmarkedet fordi det er rimelig enkelt å ekspandere tjenesten over landegrensene. PayPal er kanskje den mest kjente betalingsformidler utover vanlige banker her i Norge, og iZettle var en av de andre aktørene som ble kartlagt, men som for vår del ikke var en direkte konkurrent til vår førsteprioriterte målgruppe og tjeneste. Sekundært så vi også på behovet for å få til en lettere betalingstjeneste for organisasjoner og småbedrifter, som for eksempel idrettsarrangement for betaling av inngangspenger, kiosk i samme arrangement, loppemarked, eller andre små virksomheter. Her er iZettle en av flere utfordrere som er på veg til å etablere seg.

iZettle har jobbet seg forbi betastadiet av sine produkter og nå lansert et tilsynelatende knallbra produkt, som frigir selger fra å måtte investere i kasseapparat og dyre betalingsterminaler. Med tilgang til en iPad og en Chip&Pin leser, så kan man selge hva som helst og ta betalt med kort. Chip&Pin leseren benytter samme brukergrensesnitt som den vi er vant til når vi betaler med kort, nemlig stikker inn kortet i en maskin og angir vår personlige pinkode. Dette vil for mange derfor føles kjent, og dermed også temmelig sikkert. Hvis ikke beløpene er så store, så vil nok de fleste føle seg sikre nok på å bruke det. Gode erfaringer vil videre gi mer trygghet for betalingsmetoden.

Snakk om forenkling, tjenester som har vært forbeholdt de store etablerte butikker, blir nå tilgjengeliggjort til hver og en av oss. Det å etablere et firma er nå blitt uhyre enkelt, ved noen tastetrykk har du etablert et selskap, skaffet deg en nettside og all nødvendlig infrastruktur for administrativ arbeid leies i skyen. Hvis du i tillegg kjøper en iPad (ca kr. 5000) og kjøper en Chip&Pin leser (ca kr. 1000), så er du oppe med en rask og billig betalingsløsning (de tilbyr en enda billigere løsning der signatur på skjerm er erstatning for pinkode). iZettle har i tillegg laget en app (gratis) der du kan lage ditt eget varelager med priser, som gir deg salgsrapporter og som kan sende kvittering på epost til kunden direkte etter kjøpet! Genialt!

iZettle har en enkel forretningsmodell, og setter ingen faste avgifter eller gir andre begrensninger til sine kunder. De tjener sine penger på transaksjonene, 2,75%  – ingen blodpris, men med god spredning av tjenesten vil de kunne tjene penger på det. Jeg kommer iallefall til å anbefale dette til de idrettslag jeg er involvert i…og kanskje jeg åpner en shop?

Hurra – nye muligheter

I dag er det ikke bare fredag, men i tillegg slippes kartdata over hele Norge til fri bruk – det er grunn til å feire.

Vi forbrukere som gladelig benytter digitale tjenester, vil nå få enda bedre tilbud fremover og forretningsutviklere får en morsommere jobb!

Er kart så viktig da? Ja, det har vært viktig fra tidenes morgen, og benyttes fremdeles i stor grad både direkte og indirekte. Det benyttes selvsagt til navigasjon ved transport (nå ofte ved GPS), eller for å finne ut hvor en spesiell gate er / hvor noen bor, til avstandsberegning, til høydeberegninger, i masse ingeniørkunst og fremfor alt har vi alle et «logisk kart» i hodet som benyttes mer eller mindre indirekte. Og derfor er det så spennende når man får frigjort kartdata og kan benytte dette sammen med digitale tjenester, fordi vi mennesker bruker ofte det «logiske kartet» i hverdagen f.eks.

• Jeg er i Hamar – hvor er nærmeste H&M, eller nærmeste lunsjsted ?
• Jeg har et møte ved Universitetet i Bergen, hva kan jeg gjøre i nærområdet på ettermiddagen?
• Hvordan ser trafikkbildet ut i området rundt der jeg er ?

Vi har høye forventninger i dag på å finne det vi søker på kort tid, og med en beskrivelse som er rask å forstå, og hva er vel bedre enn et visuelt kart? Det finnes allerede mange apper eller websider som har tatt  bruk kart, Finn iPhone har allerede hatt suksess hos mange, og her kan man bare spinne videre på Finn-min-sykkel, Finn-min-båt, Finn-veien-tilbake-til-start! Det er helt klart at her ligger det utrolig mange flere muligheter for innovasjon, -nye eller forbedrede apper og andre digitale løsninger som bruker kartdata sammen med andre typer av forretningsinformasjon. Bildet til høyre viser en app som foreslår annet veivalg når det er trafikkkork.

Kartverksjef Anne Cathrine Frøstrup sier til Aftenposten at hun er glad for at de har fått penger fra regjeringen som gjør at de kan frigi dataene. Hun vil gjerne at enda mer skal bli gratis, men er avhengig av inntektene, og mener det er et politisk spørsmål om det er brukerne eller staten som skal betale. Kartverket har tjent penger på å selge kart, nye tider har tvunget frem et frislipp av kartdata, men må det bety at den eneste måten å berge seg på er å få subsidier fra staten? Hva med å være litt mer foroverlent, og tenke ut de beste digitale løsningene, basert på gratis kartdata, som kan være en ny inntektskilde til Kartverket ?

Hvorfor skal virksomheter bli mer sosiale?

Det er mye snakk om sosial virksomhet – iallefall på nettet, men hva betyr det begrepet egentlig og er det så viktig?

Hva er en sosial virksomhet?
IBM bruker attributter som engasjerende, transperant og spenstig for å beskrive en sosial virksomhet. Det er en som omfavner og kultiverer ideen om samarbeid, deling og fellesskap i hele organisasjonen, teknologisk, kommunikasjonsmessig og kulturelt – både internt og eksternt, sier de. Dette kalles Social Business på engelsk og på norsk bruker man begrepet sosial virksomhet eller sosial forretning. Det engelske uttrykket er nok mer etablert enn et norske, om man støtter seg på antall søketreff på twitter og google.

Hvorfor er det så viktig å bli en sosial virksomhet?
Hensikten med sosiale virksomheter er iallefall ikke å lage en bedrift med bloggere. Sosiale virksomheter utnytter de sosiale egenskapene og verktøyene for å skape bevissthet over hva andre kollegaer jobber med. På denne måten kan man dra ut effektene fra å jobbe sammen og dele kunnskap på tvers av virksomheten, på en annen måte enn den tradisjonelle, som er å møtes face to face. Ikke alle møter mellom mennesker skal erstattes, men kanskje noen. Erfaringsmessig er det en del dialog eller annen form for deling av kunnskap som ikke blir gjort i dag, fordi vi simpelthen ikke har tid, eller fordi vi ikke har god systemstøtte for det. Det er å løse dette, og bli bedre på samhandling, både internt og eksternt – det er målet til en sosial virksomhet.

Hvordan  bli en sosial virksomhet?

En sosial virksomhet binder sammen strategi, teknologi og forretningsprosesser slik at de engasjerer enkeltpersoner som bidrar til verdiskapning. Både internt og eksternt. En sosial virksomhet tar vare på dynamikken som finnes i at personer jobber sammen, kommuniserer og deler med seg, og setter dette i system. For å få til dette kreves det mer enn teknologi. Det er rimelig enkelt å anskaffe en teknisk løsning, langt mer arbeidskrevende er det å bygge kultur og prosesser for riktig bruk av den. En sosial virksomhet krever kultur for åpenhet, ønske om å dele med andre, vilje til å samarbeide, forståelse for felles mål, færre maktstrukturer. Det betyr ikke at en hierarkisk inndeling i avdelingere med ledere på toppen er feil, men vi må jobbe annerledes i de strukturene enn i dag. De tette skottene må rives, og vi må bygge mer nettverk.

Enterprise Social Collaboration (SoCo) teknologi er i stadig modning fra sin opprinnelse som interne bedrifters versjoner av kjente sosial-nettverkstjenester (SoMe), som Facebook, Twitter, blogger, og andre. Det man ser vokser frem er en ny type samarbeidsplattform, kalt Enterprise Social Collaboration, som bidrar til å endre måten man jobber på i kunnskapsbedrifter.

Enterprise SoCo startet med å være et verktøy for å dele tanker og ideer på, internt i bedriften, f.eks. verktøyet Yammer. Det har absolutt gitt effekter i bedrifter som har tatt dette i bruk, men har ikke slått til så stort som SoMe har i det private. De viktigste årsakene til det tror jeg, er at kunnskapsmedarbeideren er veldig målbevisst, og det er for få som er villig til  å ta seg tid til å skrive og konsumere i de sosiale verktøyene, det er absolutt en del, men for få. Utviklingen som er i ferd med å skje er at SoCo integreres og blir en del av typiske gruppevare, som gjør at de sosiale verktøyene blir en del av de kjente verktøyene for å utføre de daglige arbeidsoppgavene, og vil dermed ikke stjele tid vekk fra kunnskapsmedarbeideren, men være en integrert del av hvordan man jobber. På denne måten vil SoCo kunne bidra til mer effektive arbeidsrutiner og oppgaver, og antagelig også høyere kvalitet på output.

En ting er å installere og ta i bruk verktøy for sosial samhandling. Noe helt annet er å skape en kultur for riktig bruk av dem. Prosessen med å bli en sosial virksomhet krever en langsiktig strategi for å forme bedriftskulturen. Den er avhengig av godt lederskap, god internkommunikasjon og en klar forretningsstrategi.

I Aftenposten i dag kan man lese om Affecto som har omdisponert kontorlokalene sine, med 50 kontorpulter til 135 ansatte, ulike møterom for ulike kontekster. Deres analyser viser til at vi for 10 år siden jobbet 70% individuelt, og 30% sammen med andre, mens i dag er det 50/50, og om 10 år kommer trolig 30% til å være individuelt arbeid. Et godt eksempel på innsikt i at vi jobber anderledes  nå, og at man kan gjøre noe med det.

Endringene som har skjedd/er i ferd med å skje i samfunnet har tvinger frem mer åpenhet, mer gjennomsiktighet og mer oppriktighet hos virksomheter.  I fremtiden vil kundetilfredshet, -lojalitet, salg, virksomhetens omdømme og innovasjonsevne, produkt- og tjenesteutvikling avhenge av evnen til å sosialisere – håndtere åpenhet og jobbe sammen effektivt.

Selv om det ikke per i dag er så mange i Norge som har hatt i bruk mer helhetlige SoCo plattformer, så er det bare å starte både planleggingsarbeidet, ta tak i en del man vil forbedre og starte i det små med f.eks. mikroblogging – adopsjonen for disse verktøyene skjer gradvis, det samme med den kulturendringen som kreves, og kanskje tenke nytt ihht kontorlokalene, – det er ikke vits i å sitte på gjerdet og vente på bedre anledninger.

Kan innovasjonsprosesser være forutsigbare?

Hva hvis vi kunne gjør veivalg der vi sikret at vi vant over våre konkurrenter ? Hva hvis vi visste hvilke vekststrategier som gav suksess?

En forretningside som beskriver hvilke hendelser som leder til suksess, samt hvordan de vil variere når bedriftens forutsetninger/omgivelser/kontekst endrer seg, er en forretningside som gir større troverdighet enn om man bare beskriver det førstnevnte. Dette leser jeg om i studiet «Strategisk forretningsutvikling og innovasjon» på BI.

For å klare å si noe om hva som skjer når endringer i omgivelsene skjer, trenger man å mappe ideen mot et kjent mønster. Clayton M. Christensen har sett på innovasjoner innenfor mange bransjer og funnet et konsept / mønster for disruptiv innovasjon, som han har skrevet om i boken «The innovator´s solution» ; -kort gjengitt under.

Yo! Sushi…. YO

Jeg er på Gardermoen, skal til Antibes – på besøk til Sophia Antipolis. I dag hadde jeg for en gang skyld litt god tid før flyavgang, så rakk innom tax-free, kom på at jeg hadde glemt strømkabel til PC, og fikk ordnet det. På veg til gaten, slo d meg at jeg var litt sulten, og en majonesfyllt sandwich på flyet fristet ikke. Jeg er ikke særlig fan av baguetter og annet man får på flyplasser, men der jeg står og tenker, sveiper det mange små fat med fresh sushi forbi. På rullebånd! Nam!

Hvorfor skriver jeg om dette på bloggen? Ikke for å fortelle om at jeg liker sushi akkurat, men fordi dette ikke bare er en vanlig sushirestaurant, men en selvbetjent en. Yo! Sushi -jeg setter meg straks ned i sushibaren, og lurer på hvordan dette fungerer. Ikke før jeg har tenkt tanken ferdig står det en Yo-medhjelper og forteller meg det enkle konseptet: ta de sushi-fat du vil spise fra rullebåndet som rett fremfor deg, bestill drikke eller ta vann fra dispenserer, trykk på knappen i benken når du trenger hjelp eller vil betale. Du kan også spørre kokken som står på andre siden av baren. Fargen på skålen du velger fra rullebåndet angir pris. Snakk om effektivt! Ingen venting for å bestille, ingen venting på å betale, ingen kø for å kjøpe noe spiselig i en kiosk, man velger retter underveis, og spiser til man blir mett (istedet for å overbestille når man er sulten). Jeg er så fasinert over et produkt som passer så godt inn i konteksten at jeg glemmer å spise.

Hvorfor mislykkes 75% av all produktutvikling?

Jeg kom over denne modellen på nettet som viser kundetilfredshet i forhold til digitale tjenester. Jeg er stor fan av modeller og i jobbsammenheng, liker jeg å tegne det jeg formidler.

Bildet av modellen fant jeg på sidene til open.bekk.no. Grunnen til at jeg liker modellen er at den gir et enkelt bilde av hvor viktig det å være bevisst en del valg av tjenster. Den bevisstgjør hvor man bør legge ned ekstra innsats og hvor man bør vurdere å fjerne evt. tjenester. Den sier f.eks. at økning i basisegenskaper av en tjeneste ikke påvirker kundetilfredsheten, men det er stor forventning til at de finnes, så hvis de er utelatt, påvirker det svært negativt på kundetilfredsheten.

Det handler om å forstå kundens/markedets forventninger!

Kraften i nettverk

9. oktober, for ca. 3 uker siden, delte en venn av meg en post på Facebook. Det handlet om en oppfordring til alle strikkeføre om å bidra med litt varmt tøy til nyfødte barn i fjellene i Tanzania, ofte prematurbarn. Sykehuset har ikke kuvøser, og barna trenger varmt tøy for å overleve. Dette gikk rett hjem i hjertet, og jeg sendte med en gang melding til min mor som er glad i å strikke og har mer tid enn meg. Mor satte i gang med å finne frem restegarn, og nå noen uker senere har hun levert 5 kuvøser m/ luer. I tillegg har hun fått med seg sin veninne på laget, som også er i produksjon.

I dag, 29.oktober, kan vi lese i Aftenposten, om disse sykepleierne som skal til Tanzania, som postet en melding på Facebook i håp om at de kunne ha med seg noen plagg til barna, kanskje en helt full koffert. I løpet av en helg var meldingen sendt videre av 3000 stk! Wow! Hele Norge strikker, de drar ikke ned med en koffert, men med en container!

De har nå opprettet en egen gruppe på FB, StrikkForLivet, for å lettere håndtere alle henvendelser, og for å ha en kommunikasjonskanal til alle.

For en kraft det er i disse sosiale nettverkene! De har kommet for å bli, det blir bare mer og mer spennende hvordan vi kommer til å ta det i bruk, både privat men ikke minst i arbeidslivet.

Men, kom igjen, alle strikkeføre, og finn frem litt restegarne i tynn alpakka/ull (eller kjøp et nøste), og strikk for livet!

Ikke spør hva brukeren vil ha!

Ikke spør hva brukeren vil ha av funksjonalitet i et IT-system, for det vet de ikke! Det er ikke jobben deres å forstå det, og de kjenner heller ikke til mulighetene. Brukerne skal bare fortelle om hvordan de opplever en situasjon, så er det opp til designeren å velge mest hensiktsmessig løsning.

Dette har jeg skrevet om på Sterk blanding